Rolf Nordhagen, Universitetet i Oslo, august 1995
Veien frem til etablering av Internett som en fast tjeneste i Norge, har sin bakgrunn i en rekke samarbeidprosjekter som oppstod i 70-årene. Den første moderne forbindelse via datakommunikasjon i Norge, ble satt opp mellom Blindern og Kjeller, da Regneanlegget Blindern Kjeller ble etablert. For oveføring av data mellom anlegget på Kjeller og Blindern, utviklet en gruppe ved EDB-sentret, Universitetet i Oslo, en avansert forbindelse med flere inn- og ut-lesningstasjoner på Blindern. Arbeidet ble ledet av Dag Belsnes, og gruppen hadde nøy studert ARPANET teknologien, og kunne derfor basere forbindelsen på de nye teknologiene med en lagdelt, protokolldrevet kommunikasjon. Denne kom i drift i 1972.
Som følge av prosjektet, og særlig med innføring av et interaktivt anlegg med terminalbasert databehandling ved Universitetet i Oslo, ble det utviklet et linjesvitsjet nett på Blindern. Samtidig vakte den 7-delte OSI-modellen for datakommunikasjon stor interesse, og mulighetene for interaktiv trafikk over fjernlinjer. I 1976 og sammen med Televerkets Forskningsinstitutt og grupper ved NTH tok Oslo initiativet til UNINETT, som begynte som et samarbeid hvor deltakerene selv måtte finansiere arbeidet. Etterhvert kom også universitetet i Tromsø med. Fra 1981 fikk vi midler fra NTNF, og et forsknings og utviklingsnett basert på X.25 og Televerkets gryende DATAPAK-tjeneste kom igang. Først fikk vi terminaladgang til anleggene ved andre universitet. Full fart over arbeidet ble det først da en skikkelig meldingstjeneste, eller elektronisk post, ble innført med det X.400 baserte EAN-systemet fra British Columbia. I 1983 hadde vi etablert et nettverk også med utenlandsforbindelser, bl.a. til Sverige.
Et annet vesentlig trinn i utvikling og forståelse var innføring av konferansesystemet KOM. Fordi Universitetet i Oslo hadde kjøpt lik maskin med Stockholm Datamaskinsentral, fantes et betydelig samarbeid. Jakob Palme i Stockholm var overbevist av nytten av menneskelig kommunikasjon via et interaktivt anlegg, og etter å ha prøvet tidlige, amerikanske konferansesystemer, skrev han og hans medarbeidere KOM.. Å bruke KOM var en opplevelse. Selv om det til å begynne med bare var aksess via oppringt modem møtte man likesinnede, og kunne ta del i menings og informasjons-utveksling, etterhvert med ikke bare svenske miljøer, men også med utlendinger som logget seg inn. KOM i Stockholm ble en møteplass. I 1978 ble systemet for utprøvet i Oslo. Etter en innledende tvil om nytten, ble det en umiddelbar suksess. Etterhvert ble det laget en norsk versjon. Via fjerninnlogging ble KOM flittig brukt som kjernen i kommunikasjonsutveksling i UNINETT . Uten tvil ble det her lagt grunnlaget for å forstå nytten av datakommunikasjon.
Det var nå blitt en meget betydelig interesse for datakommunikasjon ved flere av de større, tjenesteytende, universitets-sentre i Norden.Ved siden av den hjemlige utvikling, ble det etablert et omfattende nordisk samarbeid, ikke minst på grunn av aksen Oslo - Stockholm. Dette skulle senere vise seg å bli helt avgjørende for nettutbyggingen. Med midler fra organisasjonen NORDFORSK startet i 1980 årlige møter for å utvikle datanett tanken i Norden. Denne aktiviteten ble etterhvert døpt NORDUNET. I 1984 ble det skrevet en utredning og sendt en søknad til Nordisk Ministerråd. Etter svært positive utalelser fra alle hold, besluttet rådet å støtte oppbygning av et nordisk datanett med 9 Mill.kr for 1986-89. På dette tidspunkt var det velutviklete datanett prosjekter i alle større, nordiske land. Et meget spennede og fruktbart samarbeid kom igang.
Samtidig lanserte og delvis donerte IBM utstyr og dekning av linjekostnader til nordiske universiteter for å bruke deres internasjonale, akademiske nett, EARN, en avlegger av BITNET i USA. Flere institusjoner var blitt tilhengere av denne tjenesten. Da IBM for 1987 annonserte at institusjonene måtte overta linjekostnadene, kom det ekstra fart i å finne frem til en felles løsning. Diskusjonen om valg av protokollverk gikk høyt, teknologene var helfrelst på OSI, vi brukere ønsket oss adgang til de amerikanske TCP/IP tjenestene. Einar Løvdal, fra Universitetet i Oslo, som ble ansatt som teknisk koordinator for NORDUNET, hadde et meget lykkelig grep på situasjonen. Et underprosjekt, X.EARN, å kjøre IBM-protokoller over X.25, ble omdannet til et fullt multiprotokoll nettverk. Interessant nok kom det akkurat i disse årene også utstyr (Vitalink-broer) som gjorde slike løsninger rimelig enkle. Einar Løvdal innførte sine internasjonalt berømte NORDUNET-plugger, en for hver protokoll (IBM/NJE, DECnet, TCP/IP, X.25), som kunne plugges inn overalt i nettet. Verdens første internasjonale, multiprotokoll nettverk ble skapt, og kom i drift i 1987, og høytidelig innviet i 1988. NORDUnet ansees for å være et av de mest vellykkete prosjekter ministerådet har finansiert.
Det er ikke tvil om at NORDUNET har avgjort nettutbyggingen i samtlige nordiske land. Det er den samme, felles, teknologien alle bruker, og fellesløsninger har i høy grad forhindret enkeltgrupper å fremme egne, og tilsynelatende glupe, løsninger. Og felleskapet kunne raskt opprette de helt vesentlige forbindelser til internasjonale nett, først og fremst til NSF-net (den sivile arvtager til ARPANET). Fellesforbindelsene til USA og Europa er idag selve kjernen i tjenestetilbudet. Uten vårt nordiske samarbeid hadde dette tilbudet vært vesentlig dårligere.
En annen interessant effekt av den høye datanett kompetansen utviklet ved hjelp av NORDUNET, er den internasjonale status. I datanettenes verden ble Norden nå en stormakt, og fikk ansvar for flere store europeiske prosjekter.
Men tilbake til Norge. Det ble naturligvis raskt klart at forskningsprosjektet UNINETT ikke egnet seg som driftsnett, ikke minst med usikker finansiering. Etter intens møtevirksomhet og utredningsarbeid, som faktisk pågikk i 2 år (!), 1984 og 85, tok Kirke, Undervisnings, og Forsknings-departementet (som det heter idag) ansvaret for bevilgninger over universitets og høyskole-budsjettet. Fra 1987 ble "nye" UNINETT etablert som et driftsnett, akkurat i tide til å få full glede av NORDUNET. Dermed tok fremdriften av hele det tjenestespektrum vi kjenner idag til. Livet på Internett ble etablert.
Pål Spilling (i Fra ARPANET til internett, en utvikling sett med norske øyne, Telenor forskning, 25 mars, 1995) har gitt sin versjon av utviklingen. Den første ARPANET tilknytningen utenfor USA ble faktisk opprettet til Norge, på grunn av de seismologiske målingene ved NORSAR på Kjeller. Denne forbindelsen gav opphav til en utvikling hvor enkelte grupper i informatikk-miljøene, hjulpet av Pål Spilling, fikk adgang til de amerikanske forskningsnettene. Dessverre utviklet disse gruppene ingen interesse for datanett-teknologi som sådan, men var i hovedsak opptatt av bruken. På grunn av forbindelsen spesielle status ble dette heller aldri et alment tjenestetilbud. Spillings bidrag og samarbeid med nettverksentusiastene i USA var et viktig bidrag i utvikling av nettet, men tok brått slutt da forbindelsen ble faset ut i 86/87.
En vesentlig effekt var at informatikk-gruppene, som tidligere hadde vært likegyldige til EDB-sentrenes UNINETT-arbeid siden de så allikevel hadde internasjonal tilknytning, nå gikk kraftig ut med støtte til UNINETT. Heldigvis hadde det møysommelige arbeid fra EDB-tjenestene da også nådd så langt, at et reelt tjenestetilbud via NORDUNET kort etter ble etablert, og da for alle institusjoner koblet mot UNINETT.
Det går som en rød tråd gjennom denne utviklingen at samarbeid har vært viktig. Ekspertisen og ressursene ved de enkelte grupper var aldri tilstrekkelig til å kunne gjennomføre et så omfattende tjenestetilbud alene. I Norge var samarbeidet mellom nettverksgruppen ved Universitetet i Oslo og gruppen i Trondheim, ved RUNIT, senere SINTEF, delvis også ved NTH, avgjørende. Spesielt nyttig var UNINETT prosjektledelsen fra Trondheim, slik at sekretariatet nå er plassert der. Selve kompetansen var spredd på mange steder i Norden, med vekt på ulike sider av teknologien. I Norge var mange opptatt av OSI-modellen, orientert mot hva som ble sett på som en europeisk utvikling. Heldigvis skapte det Nordiske samarbeidet en mere klart pragmatisk holdning, slik at TCP/IP trafikk ble tatt med som en vesentlig tjeneste. Vi ungikk dermed den skjebne som bl.a. de tyske og engelske nettene fikk, at internett tjeneste ble mange år forsinket på grunn av at OSI-protokollene ble foretrukket.
Samarbeidet hadde også hatt klare økonomiske sider. Det ble vesentlig lettere for Norden samlet å opptre som forhandler om amerikanske og europeiske forbindelser. Det var naturlig å la dette skje via at felles, nordisk knutepunkt, som ble lagt til Stockholm, igjen ut fra rent pragmatiske vurderinger om enklest mulig linjeforbindelse til Finland og Danmark. Siden Norge insisterte på å ha Trondheim som hovednode, ble dette ikke vurdert som aktuellt for et fellespunkt. Men NORDUNET sørget for å styrke samarbeidet ved å legge vesentlige tjenesteoppdrag ut til de nasjonale nettene. Dette har igjen vært en viktig lærdom fra prosjektene. Ved å gi alle seriøse deltakere medansvar og vesentlige deler av oppgavene, skapte man fellesfølelse og entusiasme.
I ettertid ser vi nå at de siste rester av tjenestene basert på andre grunn-protokoller enn TCP/IP nå er iferd med å forsvinne. De norske nettverks-tjenestene er rent Internett baserte.
